Klatring i Brodalen i Bohuslän 

Klippene rundt Brodalen er blant Europas beste klatrevegger - og har gitt liv til en bygd.

Klatring på Rågårdsdalsklippan

Sprekken slynger seg oppover den grårosa granittklippen. Blikket mitt trekkes mot sidene, mot små ujevnheter og groper i fjellet. Jeg stikker en hånd ned i kalken och kalkposen på baksiden av klatreselen og plasserer de hvitpudrede fingertuppene mot grep som føles lovende. Jeg ser ned på føttene mine og leter etter nye støtter for tåspissene. Prøver å huske å puste. Prøver å holde tempoet oppe.

Egentlig er ikke klatreruten så vanskelig. Men det eneste som beskytter meg mot et "bakkefall", er en haug med egne sikringer som jeg kiler inn i sprekken med jevne mellomrom. Hvis jeg velger feil størrelse eller form, eller snur en sikring feil vei, eller plasserer den noen millimeter feil, kan den løsne fra fjellet hvis jeg faller. Med et fall på flere meter til neste sikring. Hvis den ikke sitter ordentlig, kan den også løsne. Og den neste, og den neste, og den neste.

I går var jeg på nybegynnerkurs i "tradklatring", ledet av Petter fra det lokale Vertikalverket. Først teori, så praksis, der jeg kilte inn sikring etter sikring i diverse sprekker. Men helt risikofritt, for jeg sto med beina på bakken. Petter undersøkte de utplasserte kilene og "kammene" mine, rykket litt i dem, og ga de fleste av dem godkjent. Men noen ganger hadde jeg gjort noe galt. Et kraftig rykk, og sikringen løsnet.

Nå er det bare meg og Fredrik ved Rågårdsdalsklippen, tidlig en søndag morgen. Fredrik kan alt om å klatre med egne sikringer, men hva hjelper det? Når jeg har klatret noen meter, er det helt opp til meg. Jeg skanner sprekken i en intens jakt etter de rette hulrommene. Kanskje der? Jeg hekter av kilebunten fra selen, prøver å finne riktig størrelse, tester, bytter til en litt mindre, stikker den inn og drar lett i den. Det burde holde! Klikker på karabinkrokene inn i sikringen og rundt tauet, og er sikret for øyeblikket. Kikker opp for å se hvor neste sted kan være. Puster inn, puster ut og fortsetter.

Lysten på klatring  

To dager tidligere svinger Fredrik og jeg av E6 og tar riksvei 162 i retning Lysekil. Vi er i Bohuslän. Jeg har nesten dårlig samvittighet for at jeg aldri har klatret her før. Granitten og klippene er klassiske blant svenske klatrere. Ja, til og med blant dyktige klatrere rundt om i Europa, spesielt "tradklatrere" - det vil si de som foretrekker ruter der man setter sine egne sikringer.

Både Fredrik og jeg lærte å klatre på et annet klatreområde, Ågelsjön utenfor Norrköping. Det var på slutten av 1980-tallet. På den tiden var vi bare ti-femten stykker som hang rundt i Norrköping. Dels en gjeng med unge "drop-outs" som hadde langt hår, hørte på The Doors og syntes at Ågelsjön var et magisk sted (jeg tilhørte den gjengen). Og noen lokale yngre gutter som beveget seg opp i klippene like lett som ekorn i trærne (den gjengen tilhørte Fredrik).

Det fantes ingen innendørsvegger, klatrekurs eller guidebøker på den tiden. Klippene ble børstet rene for mose og lav, sprekker ble klatret for første gang. Men allerede da var "Bohuslän" et begrep. Klatring hadde foregått der siden 1970-tallet, og Bohusläns klatreklubb ble sett på som adelen i svensk klatring.

Fredrik utviklet seg til å bli en av Sveriges beste unge klatrere, i en generasjon som så ut over Skandinavia. Han ble besatt - besatt. Av Chamonix, Kjerag, Yosemite, Trango Tower og andre legendariske vegger. Han beveget seg til stadig vanskeligere grader, til nivåer der grepene og fotfestene ofte var millimeterstore.

For meg kom ikke klatring like naturlig. Jeg ble anspent når jeg skulle føre. Jeg slet meg gjennom de middels vanskelige gradene. En nær-døden-opplevelse med isøkser og stegjern i en 800 meter høy nordvegg i Chamonix (inkludert hallusinasjoner av gule og blå badeballer) fikk meg til å begynne å nøle. En sommerkveld i Ågelsjön (Norrköping) klarte jeg å klatre en 7a-rute med topptau - og følte at jeg på en eller annen måte hadde kommet i mål. Etter den kvelden gled jeg bort fra klatringen, med sporadiske innslag opp gjennom årene.

Men de siste årene har jeg fått lysten tilbake og har lengtet etter ekte klipper. Og jeg følte at jeg ville lære meg å sette de kilene, en gang for alle. Da finnes det få bedre steder i hele Europa enn dit vi er på vei.

Brodalen, et klatresenter i Bohuslän

Fredrik har selvsagt vært i Bohuslän mange ganger. Noen kilometer etter at vi har svingt inn på rute 162, sier han: "Hvis du ser til venstre, ser du en av de kuleste klippene i Sverige - Hallinden." På den andre siden av en stubbåker skyter fire eller fem mektige klipper opp av granskogen. Stille. Solid. "Og til høyre ser du snart Häller. Det er der du kan få Häller-syndromet."

Det er først når Fredrik forteller meg om vegger i nærheten at jeg skjønner at klatring i Bohuslän ikke handler om hele regionen, fra Hisingen til den norske grensen. Størstedelen ligger på en avlang halvøy mellom Åbyfjorden og Gullmarnfjorden, med Brofjorden i midten. Et område som bare er rundt tre mil langt og én mil bredt - og med Brodalen som et slags sentrum nær de aller høyeste murene.

Brodalen er et samfunn de fleste bare ville gått forbi, hadde det ikke vært for klatringen. Et femtitalls villaer med frodige hager, et par boligblokker, et supermarked, en barneskole og kirken. For de som vet det - som Fredrik - er dette en landsby som fortjener stor respekt. Flere av Sveriges beste klatrere bor her og på gårdene rundt, og enda flere har feriehus i området. I dagligvarebutikken er det en avdeling med klatreutstyr og i en falurød trebygning en buldrehall som tilhører Bohusläns klatreklubb. Her ligger også Villa Bro, det lille hotellet vi skal bo på, som puster klatring når vi trer innenfor dørene - og som skal åpne et "co-working space" for friluftsfolket her omkring.

Vi er her i lavsesongen (som selvfølgelig er enda lavere på grunn av koronapandemien), og Lena, som eier hotellet, har tid til en kaffe i baren. Det var ikke helt opplagt at hun skulle begynne å drive hotell. Hun er også professor i markedsføring ved Handelshögskolan i Göteborg.

- Min spesialisering har alltid vært turisme, som jeg har forsket på og undervist om over hele verden. Men jeg er et friluftsmenneske, og jeg ville teste kunnskapen min i virkeligheten i dette naturskjønne området.

- Men det innebar mye mer arbeid enn jeg hadde forestilt meg. Hadde det ikke vært for klatrerne, tror jeg ikke det hadde gått. Og det er lett å finne flinke folk, for det er mange unge klatrere som ønsker å bo i Brodalen om sommeren. Hvis du vil ha litt veiledning, kan du finne Marianne og Jonas som jobber her nå, de er borte på Häller buldring.

Vi finner dem blant de store steinblokkene nedenfor Häller. De er der sammen med Freja, som lever samme type klatreliv som Fredrik gjorde da han var ung. Hun har bodd i bobil på klippene i Spania i lang tid, nå leier hun en liten hytte i nærheten av Brodalen og jobber ekstra i eldreomsorgen.

- Det er så mange flotte klatreruter jeg vil gå her. Jeg jobber for eksempel på Electric Avenue, sier Freja.

- Jeg får gåsehud, sier Fredrik.

Sikring trinn for trinn

Fredrik og jeg har ulike planer for dagene i Bohuslän. Jeg skal ta nybegynnerkurset mitt i å lage mine egne sikringer og deretter teste kunnskapene mine på ordentlig. Fredrik vil, bortsett fra å ta bilder, mest av alt treffe gamle venner og sjekke ut noen av favorittklippene sine - klipper som jeg har null sjanse til å komme opp i.

Men våre ulike veier passer uventet godt sammen. Nybegynnere og proffer beveger seg side om side her. Jeg møter Petter, instruktøren, og han forteller at den andre deltakeren har avlyst. "Men det går bra likevel." Og det gjør det faktisk. Vi drar til et nybegynnerfjell og kommer oss opp på høyden, med en nydelig utsikt over Åbyfjorden. Petter velger et sted der det er mange sprekker i fjellet, og så går han gjennom alt fra bunnen av. Han forklarer, demonstrerer, og så er det min tur til å teste de ulike trinnene. Å alltid stå på fast grunn og våge å ta sjanser er en ubarmhjertig del av klatringen. Jeg får øve meg på å bygge mitt eget sikringsanker, med tre ulike festepunkter i fjellet. Deretter rappellerer jeg ned den ca. ti meter høye klippen med mine egne sikringer som livline. Jeg har rappellert ned mange klipper opp gjennom årene, men aldri på denne måten. Frykten kommer som et lite stikk i magen idet jeg tar et skritt bakover over kanten - men så kommer gleden når spenningen slipper taket.

En fyr går forbi oss på vei til klippene et stykke unna. "Hei, Hampus!" sier Fredrik og begynner å prate. Etterpå forteller han at Hampus er en "vanvittig god klatrer" som bor i Brodalen og har åpnet flere av de nye, vanskelige rutene i området.

Etter kurset tar vi avstikkere til andre klipper. På Mellbergsklippan møter Fredrik sin gamle venn Stefan, som bor i området. Han får besøk fra Stockholm, av Scott og Robert som jobber på klatresenteret ved Telefonplan, Stockholm. De tester en ny rute som ingen har klart å føre ennå. "Tentativt en 8a", sier Scott. Mens kveldssolen varmer opp fjellet, bytter de på å prøve. Gode råd avløses av både banning og latter. Stemningen er avslappet til tross for at hvert forsøk krever maksimal konsentrasjon. Jeg begynner å huske hva jeg likte best med klatring da jeg var ung. Det var selve hengingen. Å være noen venner ute ved en klippe, prate, le, klatre, ta en kaffe. Mest av alt bare være sammen, med vakker og samtidig imponerende natur rundt oss.

Brodalen og omegn tiltrekker seg stadig flere

Å kunne ha det så jevnt tiltrekker seg stadig flere mennesker. Det er et lite konstant flyttelass hit, hovedsakelig fra Göteborg, med klatrere som kjøper hus i og rundt Brodalen. Et eksempel er instruktøren Petter, som bor her sammen med sin kone, som også klatrer, og deres tre barn. "Jeg veksler mellom kurs og veiledning og jobben som industrielektriker på Abba-fabrikken i Kungshamn, og Joanna er lærer. Marianne og Jonas, som jobber på Villa Bro, er et annet par. "Vi sparer penger og har lyst til å flytte hit permanent", sier Marianne. "Det er så mye lettere å finne et fokus her, det er ikke så mange distraksjoner som i byen.

Samtidig er landsbyen for liten til at klatrerne kan bli en isolert gruppe, adskilt fra andre. I klatresenterets barnegrupper, der Marianne er en av lederne, samles barn av klatrefamilier med barn av familier som har bodd her i generasjoner. Det blir mange samtaler mellom klatreklubben og grunneiere, om hvordan klatrere kan og bør vise hensyn, unngå slitasje på naturen etc.

En kveld drar vi over til nabobygda Bärfendal. I en nedlagt landhandel ligger et slags kooperativ kalt Folkets kök, startet av en entusiast fra Hamburg. Medlemmene kan kjøpe øl og hjemmebakt brød fra en provisorisk bar. I det ene hjørnet står en gruppe musikere og jammer, og folk rundt dem synger med på refrengene. Pianisten Linus er fjellguide. Han forteller at han flyttet hit for klatringens skyld, men at han ble værende på grunn av menneskene. "Det er en god blanding, det bor mange skulptører og kunstnere i denne delen av Bohuslän - og noen overvintrede hippier fra den grønne bølgen."

En ettermiddag besøker vi familien Spång, som bor i et koselig gammelt trehus med utsikt over engene. Anders og Mari var de første som flyttet hit fra Göteborg, i den nye grønne bølgen av klatrere. "Vi pleide å komme hit nesten hver helg. Og hver søndag når vi skulle tilbake til Göteborg, følte vi at "men vi er jo allerede hjemme ...", sier Mari.

Klatring gir nærvær i naturen

Jeg blir litt lei av å møte så mange gode klatrere på så kort tid. Å se dem snike seg opp ruter der jeg aldri ville kommet meg opp selv, selv om jeg flyttet hit for livet.

Men når jeg en tidlig morgen overtaler Fredrik til å bli med meg til Rågårdsklippan igjen, der jeg låner kiler og (eldgamle) kammer av ham for å lede meg selv, glemmer jeg slike tanker. Noen meter opp på klippen, langs den svingete sprekken, er det bare det jeg ser foran meg. Alt rundt forsvinner, bare sprekken, sikringene, kroppen blir igjen.

Klatreruten er omtrent ti meter lang, med det vanskeligste partiet mot slutten. Men det er mulig. Da jeg har nådd toppen, setter jeg meg ned på klippen, i trygg avstand fra stupet, og kjenner en god følelse spre seg i kroppen. Som et eneste langt utpust. Sitte stille i noen minutter og ta inn omgivelsene. Det er alt du egentlig trenger. "

Tekst: Gabriel Arthur | Foto: Fredrik Schlyter